Akseptabel ulikhet

Innvandrere blir en ny underklasse, skriver forfatteren. Her er muslimsk kvinne på jobb som selger i London. Foto: Matthew G Innvandrere blir en ny underklasse, skriver forfatteren. Her er muslimsk kvinne på jobb som selger i London. Foto: Matthew G

Likhet er en viktig verdi.

Likhet i betydningen likebehandling er en borgerlig kjerneverdi i et liberalt demokrati. Og likhet i betydningen like muligheter er også et ideal de fleste ønsker at vi skal strekke oss etter.

Også ulikhet kan være bra.

Ulikhet i betydningen mangfold er noe de aller fleste verdsetter – enten det gjelder mangfold i ytre kjennetegn eller i meninger og overbevisning. Ulikhet minner også om retten til å være eller velge annerledes enn majoriteten – og retten til å være en del av fellesskapet, også når man står alene.

Men likhet og ulikhet forstått på denne måten er ikke de eneste verdiene vi bør være opptatt av. Også frihet, likeverd og rettferdighet er ettertraktelsesverdige verdier. Dessuten kan begrepet likhet også forstås på andre måter, som for eksempel i betydningen like resultater.

Ulikhet kan være positivt
Problemet oppstår når disse verdiene skal omsettes til praktisk politikk. Da kan man ikke alltid forfølge alle verdiene samtidig. Som Lars Svendsen påpeker i sin artikkel på Manifest Tidsskrift: Full likhet fører til ufrihet – mens full frihet fører til ulikhet. Og hvis alle skal oppnå like resultater, kan de ikke samtidig ha like muligheter eller bli behandlet likt.

Ulike verdier kan altså komme i konflikt med hverandre, og det må derfor foretas en avveining mellom ulike hensyn i praktisk politikk. Verdien av at det er omtrent like mange kvinner og menn i et styre, for eksempel, må veies mot verdien av at kvinner og menn behandles likt ved valg til det samme styret.

Når Manifest Tidsskrift spør hvor stor grad av ulikhet som er akseptabelt i et samfunn, er det antagelig økonomisk ulikhet det siktes til. Spørsmålet kan selvsagt ikke besvares på en eksakt eller konkret måte, men jeg kan tilby noen resonnementer og tanker.

Økonomisk ulikhet kan betraktes som et nødvendig onde, fordi forskjeller gjør at markedsøkonomien fungerer.

Også økonomisk ulikhet er positivt, hvis den skyldes forhold som de fleste opplever som rettferdige. For de fleste er det for eksempel akseptabelt at man oppnår ulike resultater, hvis man har de samme mulighetene. Dersom det oppstår økonomisk ulikhet fordi noen utdanner seg mer eller jobber mye hardere enn andre, vil de fleste i vårt samfunn si at ulikhetene, i hvert fall til en viss grad, både er rettferdige og positive.

En forutsetning for fremgang og velstand er dessuten at man blir belønnet for å gjøre ting bedre eller smartere enn andre. Motsatt kan man si at en viss økonomisk ulikhet er vanskelig å hindre uten å måtte tråkke på andre viktige verdier og ty til svært frihetsinnskrenkende og illiberale tiltak.

Men økonomisk ulikhet kan også være negativt. Svært store og nærmest uforklarlige forskjeller kan virke negativt inn på samholdet i samfunnet. Store økonomiske forskjeller som skyldes tilfeldigheter, urettmessige privilegier, korrupsjon eller forskjellsbehandling av borgerne vil oppleves som urettferdige. Dermed kan de også virke negativt inn på både økonomien og andre forhold i samfunnet.

Mindre ulikhet globalt
Økonomisk ulikhet kan også betraktes som et nødvendig onde, fordi forskjeller gjør at markedsøkonomien fungerer, og fordi det alltid vil være noen som gjør det bedre eller raskere bedre i en verden i fremgang. Det som etterspørres, enten det er arbeidskraft, varer eller tjenester, får gjerne en høyere pris enn det ingen vil ha. Det er også lettere å akseptere økonomisk ulikhet dersom de fattigste hele tiden får det bedre.

Men selv om alt dette er gyldig generelt, vil også kultur og tradisjoner spille inn – og på hvilket stadium i utviklingen et samfunn befinner seg. I de nordiske land, som har en egalitær og homogen historie, er det relativt lav toleranse for store økonomiske forskjeller. I USA, derimot, som lenge (riktig eller uriktig) har vært betraktet som «the land of opportunity» for alle, er toleransen for økonomisk ulikhet større. Det kan også være langt større aksept for store forskjeller i fremvoksende økonomier som Kina eller Brasil, så lenge de fattigste får det bedre.

Det er vanlig å måle økonomisk ulikhet ved en såkalt Gini-koeffisient, der verdien null tilsier full likhet, altså at alle har den samme inntekten, mens verdien én tilsier total ulikhet, altså at én person har all inntekt.

Målt på denne måten har den globale ulikheten mellom menneskene i verden gått ned de siste 20 år. De 80 prosent fattigste i verden har, som gruppe, fått det mye bedre, og det samme gjelder de fem prosent rikeste. De resterende ca. 15 prosent, derimot, har stått omtrent stille når det gjelder inntekt. Enkelt sagt er dette dem vi kan kalle den nedre middelklassen i enkelte rike land, særlig i USA.

Problemet oppstår når ulikhet er en følge av tilfeldige og kanskje urettferdige prosesser, samtidig som sammenhengen mellom hardt arbeid og belønning svekkes.

Ulikheten mellom land og regioner er også redusert. Fattige og fremvoksende økonomier har de siste ca. 20 år vokst mer enn økonomien i de rike landene i Europa og USA. Det betyr at fattige og fremvoksende land legger beslag på en stadig større del av verdens samlede velstand, og at forskjellene mellom rike og fattige land, når vi ser dem under ett, blir mindre.

Ulikheten mellom mennesker innad i mange land har derimot økt i den samme perioden. Det har ikke skjedd fordi de fattige har blitt fattigere, men fordi de rikeste har blitt veldig mye rikere. Det har for eksempel vært sterk vekst i den økonomiske ulikheten i USA og Storbritannia og en viss økning i ulikheten i enkelte europeiske land, som Frankrike. Også i Norge og de andre nordiske land har ulikheten økt, men fra et så lavt nivå at økningen nesten er neglisjerbar.

Men dette gjelder ikke innad i alle land. I de senere år er ulikheten redusert i Afrika sør for Sahara og i flere latinamerikanske land, som for eksempel Brasil. Det er også store variasjoner blant de fattige landene: Bangladesh, for eksempel, har lyktes med å få til en mer inkluderende vekst enn for eksempel India.

Kan svekke kapitalismens legitimitet
Det er den økte ulikheten innad i mange land som har ført til den mer omfattende debatten om ulikhet, og som gjør at Manifest Tidsskrift tar opp temaet og forsøker å utfordre den politiske høyresiden.

Dersom man skal bedømme om en gitt økonomisk ulikhet er «akseptabel», må man både vurdere dens årsaker og mulighetene for å gjøre noe med den med tiltak som ikke har enda større skadevirkninger enn den store ulikheten har.

Og her er vi ved kjernen i debatten om Thomas Pikettys bok «Kapitalen i det 21. århundre»: Piketty mener ikke at ulikhet er et problem i seg selv. Han mener heller ikke at forskjeller som oppstår i et meritokratisk system, er et problem. Problemet oppstår når ulikhet er en følge av tilfeldige og kanskje urettferdige prosesser, samtidig som sammenhengen mellom hardt arbeid og belønning svekkes. Eller enklere sagt: Hvis vi bare kan vinne eller arve oss til rikdom, mens hardt arbeid ikke lønner seg eller aldri kan gjøre oss rike, vil det svekke kapitalismens legitimitet – og i så fall må vi vurdere å sette inn tiltak for å motvirke utviklingen.

Les Piketty på 1-2-3 eller tegneserieversjonen.

Den svært velfungerende markedsøkonomien i Norden er en viktig forklaring på den høye graden av økonomisk likhet i våre samfunn.

Pikettys tall, tolkningen av tallene og særlig teorien han fremsetter om fremtiden, er omstridt, og jeg går ikke nærmere inn på det her. Men det er lett å være enig i hans generelle poeng, som kanskje kan sies enda enklere: Det skal lønne seg å arbeide. Og det skal lønne seg mer å arbeide enn ikke å arbeide.

Les Remi Nilsen om Piketty og ulikhet: «Når arbeid ikke lønner seg».

Glemmer Norden
En av de omdiskuterte sidene ved Pikettys teorier er at han i for stor grad legger til grunn at alle land er som USA, og at han i liten grad har forstått eller studert for eksempel Norden.

Den økte ulikheten i Norden de siste 20 år er helt marginal sammenlignet med ulikhetsveksten i USA. Mens den rikeste prosenten i Norden (kanskje) har økt sin andel av inntektene i økonomien med to til fire prosentpoeng siden 1970-tallet, har den rikeste prosenten i USA økt sin andel med 10–15 prosentpoeng. En viktig årsak til at ulikheten ikke har økt mer i Norge, er de to skattereformene som ble gjennomført fra 1992 og 2005.

Et interessant spørsmål er hva som er årsaken til at ulikheten i Norden er så mye mindre enn den er i for eksempel USA. Blant de forholdene som trekkes frem, er blannt annet velferdsstatens omfordelende virkning, skattesystemet, høyere grad av sosial mobilitet, samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og gode institusjoner.

Les «Små forskjeller er et politisk valg» av Marte Gerhardsen, leder i Tankesmien Agenda. 

Det er, etter min oppfatning, en utbredt myte at det går bra i Norden – og at det er større likhet her – fordi vi har «mindre marked» eller en mindre kapitalistisk økonomi enn USA har. I mangt og mye er det tvert om. Norden skårer som regel bedre enn USA på målinger av økonomisk frihet, grad av globalisering – eller på hvor godt den private eiendomsretten blir ivaretatt, hvor lett det er å gjøre «business» og hvor gode og bedriftsvennlige skattesystemene er. Den svært velfungerende markedsøkonomien i Norden er derfor også en viktig forklaring på den høye graden av økonomisk likhet i våre samfunn.

Å skape en enda bedre skole, som bidrar til høy grad av sosial mobilitet, er antagelig det aller viktigste vi kan gjøre for å sikre fortsatt lav økonomisk ulikhet i fremtiden.

Enkelte på den politiske venstresiden mener det er et mål i seg selv å redusere den økonomiske ulikheten i Norge nå. Jeg er ikke enig i det, men jeg har heller ikke det motsatte syn: Det er ikke et mål i seg selv å øke den økonomiske ulikheten.

Innvandrere den nye «underklassen»
Sett med mine øyne er det viktigst å arbeide for like muligheter for alle – og for å forebygge økte forskjeller der vi ser at slike kan føre til en skjev sosial utvikling. Og la meg nevne noen eksempler:

Den nye potensielle «underklassen» i Norge er innvandrere. Det er vanskelig å hindre at innvandrere som nylig er kommet til Norge, rangerer lavest når det gjelder inntekt. Men vi kan – med en god integreringspolitikk – bidra til at de relativt raskt kan stige i gradene, og til at deres etterkommere får de samme mulighetene til utdanning og arbeid som de innfødte har.

En annen forskjell, som ser ut til å feste seg, er forskjellen mellom jenter og gutter i skolen. Guttene gjør det systematisk dårligere enn jentene i alle fag unntatt kroppsøving, og jenter er bedre representert enn gutter i høyere utdanning. Det er også guttene som oftest faller fra i videregående skole. Ser vi bare på innvandrere eller etterkommere av innvandrere i skolen er forskjellene enda større. Også dette problemet er det viktig å ta mer alvorlig.

Jeg mener det kan være riktig å redusere formuesskatten nå, selv om det fører til en økning i ulikheten på kort sikt, fordi det etter min mening kan sikre verdiskaping og velferd, og dermed høyere grad av likhet, i fremtiden.

Et tredje viktig område er forskjellen mellom dem som er innenfor arbeidsmarkedet og dem som står utenfor og gjerne vil inn. Det er dessverre en tendens til at politikk utformes av dem som er «innenfor», og at de som står «utenfor» har mindre de skulle ha sagt. Deler av arbeidsmarkedspolitikken er et godt eksempel.

Og endelig er det viktig å gjøre noe med forskjellen mellom de som eier bolig, og de som står utenfor, men gjerne vil inn på boligmarkedet, og der skattesystemet favoriserer de første på bekostning av de andre.

Dette er eksempler på områder der det er viktig å forsøke å redusere forskjeller og forebygge større forskjeller i fremtiden. Å skape en enda bedre skole, som bidrar til høy grad av sosial mobilitet, er antagelig det aller viktigste vi kan gjøre for å sikre fortsatt lav økonomisk ulikhet i fremtiden.

På andre områder kan det være riktig å akseptere større ulikhet, enten fordi man må ha et perspektiv som strekker seg utover nasjonalstatens rammer – eller utover neste års budsjett. Jeg er for eksempel tilhenger av en liberal innvandringspolitikk, enda så å si alle innvandrere som kommer til Norge på kort sikt bidrar til å øke ulikheten her. Jeg mener det er riktig likevel, blant annet fordi migrasjon bidrar til å redusere ulikheten i verden. Og jeg mener det kan være riktig å redusere formuesskatten nå, selv om det fører til en, riktig nok ytterst marginal, økning i ulikheten på kort sikt – fordi det etter min mening kan sikre verdiskaping og velferd, og dermed høyere grad av likhet, i fremtiden.

Mange på venstresiden snakker om økt økonomisk ulikhet mellom mennesker i Norge som noe som per definisjon er et onde som må bekjempes. Men et slikt perspektiv gir bare mening dersom man også mener at enhver økonomisk ulikhet er uakseptabel, og dersom det bare er ulikhet mellom nordmenn som er relevant. En realistisk debatt må ta utgangspunkt i at relativt lav økonomisk ulikhet bare er en av mange viktige, og til dels motstridende, verdier i et godt samfunn. Dessuten er samfunnet noe mer enn Norge. Tiltak som kan bidra til å redusere ulikheten innad i Norge, vil ofte kunne øke ulikheten globalt.