Aftenposten som PR-byrå?

Politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen og leder i Manifest Tankesmie Magnus Marsdal. Foto: Stein Bjørge / Aftenposten og Christopher Olssøn / Manifest. Politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen og leder i Manifest Tankesmie Magnus Marsdal. Foto: Stein Bjørge / Aftenposten og Christopher Olssøn / Manifest.

Føler du uro over at skattepengene våre forsvinner fra felles velferdsbudsjetter til privat profitt, er Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen her for å berolige deg. I en kommentar den 8. august er poenget hennes at årsaken til at det forsvinner så mange millioner fra eldreomsorgen til kommersielle aktører ikke er at de melker budsjetter som skulle gått til de eldres beste. Nei, årsaken er lavere sykefravær.

Eilertsen oppgir ingen tall for hvor mange penger besparelsen utgjør, men det legemeldte sykefraværet i kommersielle sykehjem er altså to prosentpoeng lavere enn i kommunale. Kan ikke dette skyldes at kommersielle aktører skyr ansatte med mer behov for sykefravær, og dermed styrker egen bunnlinje ved å skape et ekskluderende arbeidsliv? Nei, det kan vi ta helt med ro, ifølge Eilertsen.

Det handler slett ikke om ekskludering, forteller Eilertsen entusiastisk, men om «god ledelse».

«Ingen av informantene, heller ikke tillitsvalgte, oppgir utstøtelse som forklaring», skriver hun, med henvisning til en Fafo-rapport som tar for seg hvordan et knippe kommersielle og kommunale sykehjem og renholdsvirksomheter jobber for å oppnå lavere sykefravær. Det handler slett ikke om ekskludering, forteller Eilertsen entusiastisk, men om «god ledelse».

Dermed skulle uroen som omgir velferdsprofitørene være beroliget. Eller? La oss se hva Fafo-rapporten faktisk forteller.

Fra ett kommersielt sykehjem lærer vi at «medarbeidere med mye fravær innkalles til en samtale hvor nærmeste leder ved hjelp av en kalender synliggjør fraværet.» Hvis dette ikke får ned sykefraværet, «innkaller lederen til en ny samtale hvor spørsmålet stilles om vedkommende har helse og/eller livssituasjon til å stå i jobben». Dernest påpeker lederen «at de har hatt ansatte som aldri burde hatt denne jobben, og at noen av disse har funnet ut dette selv og sluttet. Andre har blitt sagt opp».

 Dernest påpeker lederen «at de har hatt ansatte som aldri burde hatt denne jobben, og at noen av disse har funnet ut dette selv og sluttet. Andre har blitt sagt opp».

Et kommersielt sykehjem med «streng policy overfor vikarer som er mye syke» praktiserer følgende variant av det Eilertsen kaller «god ledelse»: «I tilfeller hvor de opplever at en vikar er mye syk, slutter man å ringe disse.»

Det er dette som kalles ekskluderende arbeidsliv. Det styrker bunnlinja til den kommersielle aktøren å sortere vekk ansatte med høyere sykefravær enn snittet, det kan typisk være gravide eller kvinner over 50 år, men det styrker verken sysselsettingen eller samfunnsøkonomien. Ledere som praktiserer ekskluderende arbeidsliv skyver regningen over til andre virksomheter, eller til fellesskapets velferdsbudsjetter, hvis resultatet skulle bli varig ekskludering fra det strengt profittorienterte arbeidsmarkedet.

Ledere som praktiserer ekskluderende arbeidsliv skyver regningen over til andre virksomheter, eller til fellesskapets velferdsbudsjetter.

Et tredje eksempel på «god ledelse» får vi når lederne ved det kommersielle sykehjemmet sorterer vekk ansatte som mangler «et ansvarlig forhold til eget sykefravær» allerede i rekrutteringsfasen: «Jobbsøker blir spurt om fraværshistorikk og oppfordres til åpenhet rundt dette, siden sykehjemmet kommer til å spørre tidligere arbeidsgivere om det.»

Ikke ett ord meddeler Trine Eilertsen Aftenpostens lesere om dette. Ei heller at den beskrevne praksisen åpenbart vil være i strid med Arbeidsmiljøloven. Her er paragraf 9.3: «Arbeidsgiver må ikke i utlysningen etter nye arbeidstakere eller på annen måte be om at søkerne skal gi andre helseopplysninger enn dem som er nødvendige for å utføre de arbeidsoppgaver som knytter seg til stillingen. Arbeidsgiver må heller ikke iverksette tiltak for å innhente helseopplysninger på annen måte.»

Det Trine Eilertsen hyller som «god ledelse» hos velferdsprofitørene, er i virkelighetens verden brudd på Norges lover.

Dette er ikke det eneste eksemplet på at Trine Eilertsens kommer i klinsj med fakta når temaet er velferdsprofitørenes rolle i Norge. Tidligere har hun forsikret Aftenpostens lesere om at de enorme overskuddene som skapes i kommersielle barnehager på ingen måte kan skyldes at de tar snarveier. Noen dager senere avdekket avisens egne nyhetsjournalister at de kommersielle barnehagekjedene med høye overskudd driver med lavere bemanning enn andre.

Det Trine Eilertsen hyller som «god ledelse» hos velferdsprofitørene, er i virkelighetens verden brudd på Norges lover.

Vel så talende er det når Eilertsen nesten konsekvent benevner aktørene som «private» når det rette ordet er «kommersielle». Blant de private finnes også de ideelle, som ikke driver for profitt. Det har hele tiden vært de kommersielle aktørenes PR-strategi å skyve de ideelle framfor seg, ved å skrive «privat» i stedet for «kommersiell». Men det er de kommersielle som er omstridt, ikke de ideelle. Dette er Eilertsen selvsagt klar over. Hun foretrekker bevisst begrepet «privat», selv om dette ordvalget tilslører saksforholdet mer enn det opplyser leserne.

Det etterlatte inntrykket, er at Aftenpostens politiske redaktør fungerer som advokat for kommersielle særinteresser mer enn som uhildet kommentator i debatten om velferdsprofitørene. Hvis dette er feil inntrykk, burde det ikke være så vanskelig å skifte fra det tilslørende begrepet «privat» til det korrekte, som er «kommersiell». Ei heller burde det være umulig for en dreven journalist å gjengi en Fafo-rapport litt mindre ensidig enn det Aftenposten presterte i dette tilfellet.