Adjø solidaritet

Tittel: To dager, en natt
Originaltittel: Deux jours, une nuit
Regi: Luc Dardenne, Jean-Pierre Dardenne
Nasjonalitet: Belgia
Med: Marion Cotillard, Olivier Gourmet, Fabrizio Rongione, Pili Groyne

Firmaet Solwall finner ut at de klarer seg fint med en kollega mindre mens en av deres medarbeidere er sykemeldt. Etter en avstemming om de skal beholde sin bonus men ha en kollega mindre, eller være «alle mann alle», får Sandra (Marion Cotillard) en lite hyggelig telefon hjem. Det var hun som var det svakeste leddet.

Sandra får like fullt overtalt sjefene til å avholde en ny avstemming, uten at arbeidslederen er til stede for å manipulere kollegaene eller drive utpressing. Hun har dermed to dager til å drive dør-til-dør-aksjon på vegne av stillingen sin, og må forsøke å overtale medarbeiderne til å stemme på henne framfor bonusen. «Hver gang føles det som jeg tigger», sier Sandra fortvilet til kjæresten underveis på den trøblete og tunge reisen. Verdigheten settes virkelig på prøve.

4
Marion Cotillard i «To dager, en natt».

Dardenne-brødrene Luc og Jean-Pierre legger ingenting i mellom, men går rett på sak med sitt realistiske bildespråk og håndholdte kamera, noe som tvinger oss tilskuere til deltakelse i det som utspiller seg på lerretet. Konfrontasjonene kommer i fleng, menneskene er nakne og porøse. Flere dekker over sin dårlige samvittighet og ansvarsfraskrivelse ved å spille medlidende. Noen unnskylder seg med at de trenger penger til terrasse og nye møbler. De vender ryggen til, men med et vennlig smil og med beroligende forsikringer om at «jeg tenker på deg». Men det er alt annet enn hjelpende. Det er mest til å spy av.

Uforutsigbarhet og utrygghet kan gjøre den mest varme personen du kjenner usikker og redd.

«To dager, en natt» viser hvor vanskelig det er for samtlige parter. Publikum blir utfordret til å stille oss det samme spørsmålet: Hva hadde vi gjort i en liknende situasjon? Alle trenger pengene. Men Sandra mister ikke bare 1000 euro. Hun mister alt.

Den indre kampen
Mest tydelig viser «To dager, en natt» hvor psykisk vanskelig det kan være å stå alene i slike situasjoner. Den virkelige kampen er mot de indre demonene som tvinger frem angsten. Det å drive valgkamp for seg selv når en ikke er dreven politiker med retorikken og kynisk tankegang på plass, er ingen lek. I stedet tar følelsene overhånd. Ordforrådet og fattetheten svikter i en stresset situasjon. Det gjør den nok for de fleste av oss når vi er på bunnen. For en som nettopp har vært sykemeldt med depresjon, er ikke denne kampen akkurat den beste metoden for å vinne tilbake livsgnisten. Derfor blir også effekten av ethvert støttende ja hun får så sterk. Det gir henne håp og tro på seg selv, som en Super-mario som henter 1 up’s. Men du må ha nok 1 up’s om du ikke skal dø på veien mot bossen.

Det er skildringen av hvor tung arbeidsledigheten og den nære fattigdommen er å bære for sinnet, vi trenger å se.

Det er skildringen av hvor tung arbeidsledigheten og den nære fattigdommen er å bære for sinnet, vi trenger å se. Særlig de som aldri har opplevd personlige kriser før. For det er hardt å stå alene. Uten noen fagforening i ryggen, og uten at kolleger gir deg støtte eller ser på deg som en av dem. Når nok individer i en gruppe ikke har selvtillit til å tro at felleskap fungerer, når ens egen tanke styres etter hva alle andre gjør, eller av manipulasjon, da står solidariteten på ustø grunn. Men det er jo nettopp det som skjer i krisesituasjoner: Uforutsigbarhet og utrygghet kan gjøre den mest varme personen du kjenner usikker og redd. Og når en er redd, handler en egoistisk for å berge sitt eget skinn. Det er sånn mennesker flest fungerer fra naturens side. Det er da andre instanser må inn og skape trygghet og forutsigbarhet så felleskapet kan fungere igjen.