Samfunnsgeografene Yngve Solli Heiret, Alf Jørgen Schnell og Daniel Vernegg har skrevet en seriøs teoretisk kritikk av planene til venstresiden, og særlig Manifest, for en grønn omstilling. Den fortjener derfor et seriøst svar. Kritikken er at vi i liten grad evner «å formulere strategier eller fremtidsvisjoner som er mer ambisiøse enn hva vi karakteriserer som et keynesiansk sivilisasjonsbevarende prosjekt». Selv om vi tar viktige skritt framover, klarer vi ikke bidra til et brudd med «kapitalenes økologisk uholdbare vekstimperativ,» men går inn i en blindvei i samarbeid med Mazzucato.

Krisen vi befinner oss i, krever at venstresiden både organiserer seg som en kraftfull politisk bevegelse og begynner å planlegge omstillingen vi trenger.

Jeg er enig i at Mazzucato er for ukritisk til kapitalismen, og kombinerer en overvurdering av velment styring fra staten med en undervurdering av rollen til klassekamp. Klassekamp, og ikke politikeres eller økonomers personlige idéer, er grunnlaget for sosiale framskritt. Men Mazzucatos politiske analyse er heller ikke poenget med samarbeidet.

Krisen vi befinner oss i, krever at venstresiden både organiserer seg som en kraftfull politisk bevegelse og begynner å planlegge omstillingen vi trenger. Som tankesmie har vi derfor hatt to mål: å legge til rette for en ny allianse mellom klimabevegelsen og fagbevegelsen, og å utrede en politikk for rask og dyp omstilling av norsk industristruktur. I det arbeidet har vi latt oss inspireres av flere, men hele tiden med et fast utgangspunkt: Det skal være en realistisk plan for å håndtere krisen, både økonomisk og politisk.

Vi har derfor vært mer interessert i å utvikle konkrete forslag for omstilling enn å for eksempel diskutere fordeler og ulemper med vekst. Målet har vært et teoretisk bidrag nærmere Ola Colbjørnsen og Axel Sømmes 3-årsplan for Norge enn Luxembourgs Kapitalakkumulasjonen. Selv om jeg fremdeles synes det har vært en riktig prioritering, har jeg også innsett at vi ved å ikke etablere en dypere ideologisk kontekst for forslagene våre ikke har fått med oss viktige deler av norsk venstreside. Det tar jeg selvkritikk for.

Et viktig element i Heiret, Schnell og Verneggs kritikk er vekst. Den økologiske venstresiden kan klassifiseres i to leirer: de som mener at veksten er det sentrale problemet, såkalte degrowthers, og de som mener at økologisk omstilling krever at produksjonskreftene mobiliseres, såkalte green new dealers. Samfunnsgeografenes kritikk spiller på denne aksen, der vi i Manifest faller i den andre leiren, mens de tilhører det første.

Degrowthers mener at økonomien ikke kan vokse evig på en begrenset planet. Men problemet med den analysen er at den ligger på et for høyt abstraksjonsnivå for å være hjelpsom i møte med den økologiske krisen. Vekst er et mål for hvor mye økonomien som helhet øker i størrelse over tid. Inntekter til bland andet oljeraffinerier, sykepleiere, bilprodusenter, økologiske bønder samt skatteinntekter legges sammen til en eneste stor masse. Øker summen over tid, har man vekst.

Problemet er at analysen ikke ser på hvordan ulike sektorer forholder seg til hverandre. Hvis inntektene til et oljeraffineri inntekter faller med en milliard kroner og snittlønnen til norske sykepleiere går opp med 2000 kroner på et år, har Norge vekst, hvis alt annet holdes likt. Å ha vekst som overgripende angrepspunkt for en økologisk-politisk strategi er derfor altfor upresist.

Klimakrisen kommer selv om vi etablerer en økologisk kommune ved siden av fossilkapitalen, i stedet for å bruke statens eierskap og koordinerende kapasitet til å styre den i en ny retning.

De bruker Marx for å styrke tesen sin. «For Marx er derfor ikke det sentrale spørsmålet om det er staten eller kapitalister som eier produksjonsmidlene, men om produksjonen er underlagt kapitalens veksttvang og akkumulasjon for akkumulasjonens skyld.» Kritikken hadde vært treffende om vi foreslo at staten bør nasjonalisere produksjonsmidlene for deretter å fortsette med den rådende produksjonen. Men det vil vi ikke. Hele prosjektet handler om å bruke staten for å utvikle en ny ikke-fossil industristruktur for Norge.

I korte trekk kan kritikernes tolkning av Marx kokes ned til to argumenter: Kapital er ikke noe man kan eie men en sosial relasjon, og kapitalens veksttvang gjør at privat gevinst stilles over naturen. Jeg er enig i den beskrivelsen. Men dessverre kopler de ikke sammen de to argumentene i en økologisk-politisk strategi. Klimakrisen kommer selv om vi etablerer en økologisk kommune ved siden av fossilkapitalen, i stedet for å bruke statens eierskap og koordinerende kapasitet til å styre den i en ny retning. Derfor må eierskapet av fossil kapital (for eksempel statens eierskap i Equinor og Petoro) brukes til å fase ut fossil produksjon og i stedet produsere den teknologien som bidrar til reduserte utslipp. Dermed beslutter vi demokratisk å overse at petroleum er mest lønnsomt og bruker i stedet produksjonsmidlene til grønn teknologi. Det vil senke kostnadene for grønn teknologi og energi, noe som er avgjørende for å møte den økologiske krisen.

Ifølge samfunnsgeografene er vi i Manifest keynesianere som ikke vil ta oppgjør med kapitalismens iboende motsetninger, men lar oss på keynesiansk vis inspireres av Roosevelts New Deal. Men de beskriver ikke hva det er i vår grønne industripolitikk som er keynesiansk. Og selv om jeg synes det er noe å lære av Roosevelts politikk på 1930-tallet både når det gjelder økonomisk utvikling og håndtering av klimaet (se for eksempel Laurence Delinas Strategies for Rapid Climate Mitigation: Wartime Mobilisation as a Model for Action), har jeg også skrevet at Roosevelts New Deal er et begrenset forbilde for klimapolitikken.

Hvilke strategiske forslag har de for å oppnå en slik planetær seier for arbeiderklassen innenfor det begrensede tidsrom klimakrisen gir oss?

Uansett er konflikten marxisme-keynesianisme, under de rådende historiske omstendighetene, av begrenset verdi. Marxister og keynesianere har flere ganger hatt sammenfallende perspektiv, noe som blant annet illustreres av den polske økonomen Michal Kaleckis teoriutvikling om klassekamp og arbeidsløshet. Og nei, Roosevelt var ingen økososialist. Men i møte med den tidens økologiske krise – tørke og erosjon på grunn av intensivt jordbruk – etablerte han Civilian Conservation Corps (CCC), et program for treplanting og regenerering av jord der om lag fem prosent av den mannlige arbeidskraften jobbet. Programmet var ifølge Roosevelt «en plan for samarbeid med naturen i stedet for det vi gjorde tidligere – å motarbeide den». Et slikt program hadde vært et stort skritt frem for norsk klimapolitikk, tross Roosevelts ideologiske bakgrunn.

Jeg er derimot ikke enig i at arbeidet vårt «utsetter imidlertid bare problemet, fremfor å bidra til å løse det». Samfunnsgeografene impliserer at vi skal bryte med kapitalismen før vi møter klimakrisen. Men hvilke strategiske forslag har de for å oppnå en slik planetær seier for arbeiderklassen innenfor det begrensede tidsrom klimakrisen gir oss? Det finnes ingen politisk majoritet, ikke engang en stor minoritet, for å umiddelbart legge ned kapitalismen og gå over til økologisk sosialisme. Nå når klimakrisen tårner seg opp ved tidshorisonten, må vi derfor jobbe med det vi har. I en slik historisk-politisk situasjon oppnår sikkert Heiret, Schnell og Vernegg å være de mest radikale i rommet. Men unngår de å falle i ultravenstre-fellen? «Å fornekte kompromisser ‘av prinsipp’, å generelt hevde at kompromisser ikke er tillatt, uansett hva det er, er barnsligheter som det er vanskelig å ta alvorlig», skrev Lenin i boken Radikalismen – kommunismens barnesykdom, som svar til ultravenstresiden i sin samtid.

I bokserien En sang om is og ild – bedre kjent gjennom TV-serien Game of Thrones – trues landet Westeros av en hær av døde fra det frosne nord. Men i stedet for å samles mot den eksistensielle trusselen, velger de rivaliserende nobilitetene å bruke anledningen til å kjempe mot hverandre, og slåss om posisjonen på rikets trone. Game of Thrones ble nok et kulturelt fenomen fordi det klarte å fange vår planetære tidsånd. Tross en klimakatastrofe i anmarsj, med kapasitet til å knuse sivilisasjonen vår, gjør vi mennesker det vi kan best: bruker anledningen til å angripe rivaler i nærområdene.

Nå mer enn noen gang må venstresiden tenke som samfunnsplanleggere. Mellom menneskeheten og klimakollapsen står bare vår generasjon. Men som tragedien i Game of Thrones er deler av venstresiden ikke i stand til å mobilisere for å møte trusselen, men bruker i stedet sin politiske kreativitet på å angripe potensielle allierte. Ikke noe sted i sin kritikk klarer Heiret, Schnell og Vernegg å formulere konkrete forslag for hvordan industripolitikken burde ha sett ut. Resultatet er at det ser ut til at kritikken er basert på at de blitt provosert av vårt samarbeid med Mazzucato.

2018 lanserte IPCC en rapport om at vi med nåværende utslippsnivå har cirka 10 år igjen før vi har brukt opp CO2-budsjettet for 1,5 grader og klimakrisen løper løpsk. Det har nå gått tre år. Skal vi lykkes med planmessig omstilling på fellesskapets premisser i tid, har vi begrenset nytte av ultravenstrisme.