Når man vil gjøre helse billigere

Foto: Official U.S. Page Foto: Official U.S. Page

Det ender med å bli en konkurranse i å kutte kostnader.

Hver dag går mange hundre hjelpepleiere, sykepleiere, leger og assistenter på jobb i de få kommersielle sykehjemmene vi har i Norge. Hver dag gjør de en livsviktig jobb for å gi en verdig omsorg til våre besteforeldre.

Likevel mener jeg det er avgjørende for velferdsstatens fremtid at vi stanser praksisen med å la kommersielle selskap konkurrere om å kutte kostnadene mest mulig. Hvis presset på ansattes lønn og arbeidsvilkår fortsetter, og arbeidshverdagen blir mer hektisk enn den er i dag, vil kvaliteten svekkes. Dermed blir det umulig å rekruttere arbeidskraften vi trenger i fremtiden.

Ressurser allerede skåret til beinet
Ifølge NHO Service gjør konkurranse velferdstjenester billigere uten at det går ut over kvaliteten. Et kjennetegn ved velferdstjenester er imidlertid at personalkostnader utgjør den største utgiftsposten. Økonom Anders Kvale Havig har studert regnskapene til norske sykehjem og funnet ut at omtrent 85 prosent av kostandene går til lønn. Han mener dette er en sektor der ressursene allerede er skåret til beinet over så mange år at det ikke er mulig å kutte så det monner på andre områder enn lønn og pensjon.

Problemet er at tariffavtalen gir de ansatte betydelig lavere lønn og pensjon.

I mitt innlegg på NRK Ytring 11. mai beskriver jeg nettopp hvordan kommersielle aktører vinner anbudskonkurranser ved å kutte nettopp her, og ved å trikse med bemanningslister. Samtidig kan de samme selskapene overføre store verdier til eierne. 26. mai svarer Astrid-Therese Theisen, praktikant i NHO Service. Hun mener jeg tar feil, og viser til at bedriftene i NHO Service betaler sine ansatte tarifflønn. Problemet er at denne tariffavtalen gir de ansatte betydelig lavere lønn og pensjon enn kommunalt ansatte. Et eksempel er Vanitha Thayaparan, som får 90 000 kroner mindre enn en hjelpepleier med tilsvarende ansiennitet i Oslo kommune.

Lavere bemanning
Forskning fra Sverige og USA viser hvordan kommersielle aktører gjennomgående har lavere bemanning enn ideelle og offentlige aktører.[1] I en konkurransesituasjon ser vi dessverre at også kommunen og ideelle blir presset til å tilpasse seg. Vi vet at det er kommunale sykehjem med for få ansatte på jobb, og at det er ideelle som nå prøver å redusere de ansattes pensjon. Samtidig vokser de kommersielle omsorgsaktørene i Norge og bygger opp enorme verdier hos eierne. Pengene tjener de ved å kutte personalkostnader.[2]

Dette er ikke forskning, men enkelt manipulerbare tall.

NHO Service og Astrid-Therese Theisen skriver at «undersøkelser viser at private aktører evner å gi et tilbud av like god eller bedre kvalitet enn kommunale». De viser til en undersøkelse fra Oslo Economics som har samlet brukerundersøkelser, pårørendeundersøkelser og såkalte objektive kvalitetsmål fra 2000 til 2010. Det er ingen tvil om at mange private sykehjem gir et godt tilbud, spesielt har vi mange ideelle aktører i Norge som holder svært høy kvalitet.

Men NHO Service kan ikke bruke denne undersøkelsen som et bevis på at «konkurranse øker kvaliteten».

Mange kan ikke snakke for seg
Andelen intervjuede beboere i disse undersøkelsene varierer mellom 13 og 63 prosent, fordi mange av beboerne er demente eller av andre årsaker ikke i stand til å svare.[3] Det er også ledelsen ved sykehjemmet som selv avgjør hvem som er i stand til å svare.[4] Man behøver ikke være forsker for å se hvor metodisk tvilsomt det er. Oslo Economics måler også såkalte objektive kvalitetsmål som liggesår og lignende. Disse tallene baserer seg på hva de ansatte selv rapporter inn. Rapporten understreker derfor at det er stor usikkerhet knyttet til tallene.

I tillegg velger Theisen å kun omtale den undersøkelsen som bekrefter hennes syn. Hun kommenterer ikke en tilsvarende undersøkelse fra 2012, som viser at ingen av de konkurranseutsatte sykehjemmene var blant de 20 beste i Oslo.[5]

Denne statistikken kan være nyttig tilbakemelding for ansatte og ledelse ved Oslos sykehjem, men det er svært alvorlig når NHO Service bruker dem politisk for å bevise at kommersielle holder høyere kvalitet. Dette er ikke forskning, men enkelt manipulerbare tall.

Rase videre til neste rom
Velferdsforskeren Mia Vabø har sett på hva som kjennetegner sykehjem med høy kvalitet. Hun er skeptisk til hvordan politikere benytter seg av resultatene fra brukerundersøkelser. Ifølge Vabø er tilstrekkelig bemanning en av de viktigste forutsetningene for å skape gode tjenester. Og det burde være innlysende at bestemor får det bedre om flere har tid til å følge henne opp skikkelig framfor å rase videre til neste rom med stoppeklokka i hånda. Likevel er det det som skjer på private institusjoner som må kutte i ansatte for å gå i overskudd.

Det handler altså ikke om at staten er best på omsorg, men at mange gode, faglærte helsearbeidere med tid er bedre enn få helsearbeidere som kjemper mot klokka. Derfor mener Vabø det er grunn til å være skeptisk når enkelte private institusjoner skårer høyt på brukerundersøkelser og samtidig har lavere bemanning og færre faglærte.

Dette viser tydelig hvorfor konkurranse er et dårlig virkemiddel for å øke kvaliteten på velferdstjenester: når kvaliteten ikke kan måles, ender det hele med å bli en konkurranse i å kutte kostnader.

Den største trusselen er kommuner som kutter budsjettene til egne institusjoner.

Fordi vi fortjener det
I Norge har vi lang tradisjon for at ideelle stiftelser driver sykehjem, men det finnes svært få kommersielle aktører og det er forsket lite på dette nye fenomenet. I Sverige har de hatt kommersielle aktører i velferden i 20 år, og forskningsresultatene viser det motsatte av det Theisen har lært hos NHO Service.

Forskerne slår fast at konkurranseutsatt eldreomsorg ikke gir bedre kvalitet.[6]

En viktig utfordring velferdsstaten vår står overfor, er å sikre rekrutteringen til eldreomsorgen i fremtiden. Da må vi skape trygge arbeidsplasser med gode lønns- og arbeidsvilkår, tilstrekkelig bemanning, overskudd til å tenke nytt, og tid til faglig refleksjon over egen praksis. Den største trusselen mot dette er kommuner som kutter budsjettene til egne institusjoner, og kommersielle aktører som presser ned lønns- og arbeidsvilkårene i hele sektoren.

De ansatte kommer uansett til å yte sitt beste hver dag. De haster avgårde dit omsorgen trengs. Men både de, og våre besteforeldre, fortjener så veldig mye mer.

Les mer i boka Fellesskap fungerer 3 – Om hvorfor konkurranse truer velferdstjenestene våre.

[1] Meagher and Szebehely, Marketisation in Nordic eldercare, tabell 3, s. 61 og «Low staffing and poor quality of Care at Nations for-profit nursing homes,» 29.11.2011 UCSF
[2] Linn Herning. Velferdsprofitørene. Forlaget Manifest 2015
[3] «Villedende brukerundersøkelser – eksempler fra Oslo, www.velferdsstaten.no, 29.04.2011.
[4] – Tenk på et tall. Notat fra Fagforbundet 2010
[5] «Kommersielle sykehjem er tapere» Ditt Oslo 19.03.2013
[6] Konkurrensutsatt äldreomsorg ger inte bättre kvalitet, Marta Szebehely, Stockholms Universitet.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • Lab Roy

    Uansett hva man snakker om: helse, barnehage, skole, samferdsel etc etc, så er svaret hele tiden det samme: nemlig privatisering eller konkurranseutsetting. Svaret er privatisering, hva var spørsmålet?

    Men hallo: man har jo styringsretten. Gjennom styringsretten er det jo mulig for politikere å kunne styre hva som foregår i et offentlig eid selskap eller i offentlig virksomhet. Politikere kan gjennom styringsretten påvirke slikt som kvalitet, produktivitet og kostnader. Man kan lure på om høyrepolitikere ikke har forstått at det er mulig å kunne styre en virksomhet når man har makten i selskapet. Som bonus kan man klare å redusere kostnader vhja stordriftsfordeler. Men selvfølgelig, det Høyres rike onkler og kjernevelgere er ute etter er selvfølgelig profitt (som godt kan være sugerørfinansiert).