Å få spille i korps

Korps fra boka «The Fireside Book of Favorite American Songs». Foto: Elizabeth Korps fra boka «The Fireside Book of Favorite American Songs». Foto: Elizabeth

­– Spiller Leonard i korpset? Jeg ble stoppet i gangen på skolen, av en gutt i klassen til niåringen. Leonard hadde glemt kornetten hjemme, så jeg måtte innom for å levere den til spilletimen.

– Ja, han spiller kornett.

– Jeg vil spille saksofon, sa gutten og smilte.

– Det kan du sikkert få gjøre, jeg tror de trenger noen på det.

– Men vi har ikke råd. Mamma sier det er så dyrt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Prøvde meg på et slags smil for å vise forståelse. Vet ikke om han skjønte det sånn. Jeg måtte finne sønnen min og gi fra meg instrumentet.

Når barnefattigdom diskuteres i offentligheten er dette eksemplet. Hvor vondt det gjør for barn å bli stengt ute fra fellesskap, som de fleste andre er del av. Unger som ikke får vært med på idretter som krever utstyr. Barn som ikke går i bursdager, fordi de ikke har råd til gaver.

I bydel Grünerløkka, hvor jeg bor, er så mange som 25 prosent av barna fattige.

Det slo meg at jeg ikke engang visste hvor mye korpset kostet. Som den middelklassefamilien vi er, med to inntekter fra to fulltidsstillinger, er 1750 kroner (som det viste seg å være) i semesteret en utgift vi kan ha.

Alle er enige om at ingen barn bør vokse opp i fattigdom. Likevel er 8,6 prosent av norske barn fattige. I Oslo er det 16,5 prosent og i bydel Grünerløkka, hvor jeg bor, er så mange som 25 prosent av barna fattige.

Barnetrygden en universell skattefri månedlig utbetaling, hvis eneste kriterie er at du har barn. Utbetalingen er ubyråkratisk, den krever ingen kontroll og administrasjon. Men selv om den er lik for alle, er dens betydning svært ulik. Hvor stor eller liten rolle denne spiller i en familie, henger sammen med hvor mye som kommer månedlig på konto av andre inntekter. Disse pengene er mer verdifulle for de som har lite.

Mange ble nok overrasket over tallene Unicef og SSB kunne presentere tidlig i mai i år. De viste hvordan barnetrygden har stått stille, og slik har blitt mindre verdt de siste tjue årene.

27 prosent av barnefattigdommen her til lands hadde blitt redusert ved en naturlig historisk økning.

Unicef påpeker at om barnetrygden hadde blitt justert etter lønnsvekst, ville enslige forsørgere fått 36 000 kroner (SSBs beregninger), mens de i dag kun får 23 000 kroner. 27 prosent av barnefattigdommen her til lands hadde blitt redusert ved en naturlig historisk økning. At en så, for mange, unnselig ytelse kan slå så kraftig inn er interessant. Hvorfor har man da ikke gjort et så tilsynelatende enkelt og naturlig grep som å indeksjustere den?

Fremskrittspartiet har i partiprogrammet sitt en formulering om å indeksjustere barnetrygden, men da barneministeren ble utfordret på dette, svarte Solveig Horne umiddelbart at det må «lønne seg å jobbe», og at det var regjeringens løsning for å bekjempe barnefattigdom. En økning av barnetrygden ville løftet de aller fattigste til et verdigere liv. Når vi vet fra forskning at det er sammenheng mellom dårlig familieøkonomi og lav kroppshøyde, overvekt, atferdsproblemer, søvnvansker, psykosomatiske plager og ADHD-diagnoser hos barna, bør økning av barnetrygden vurderes langt nøyere enn den har blitt til nå. Det er ingen som kommer til å si opp jobben sin for å leve på barnetrygden, selv om den dobles.

Det største problemet med barnetrygden ikke at for mange får den, det er at den er for liten.

Det kommer stadig forslag om å bruke pengene som nå går utbetaling av barnetrygd på en annen måte. Enten at pengene bør gå til å gjøre barnehage og SFO gratis, slik Høyres Kristin Vinje foreslo denne uka. Et annet forslag vi ofte hører er at barnetrygden må målrettes i stedet for å være universell. Venstre foreslo dette i fjor. De pekte på at de som virkelig trenger pengene ikke får nok, mens foreldre på Ullevål Hageby setter barnetrygden inn på en konto i barnets navn, som de får disponere når de blir voksne, russ eller hva vet jeg. Forrige uke kom et liknende utspill fra psykolog Ingvild Tisløv i Bufetat. Hun ser barnefattigdommen på nært hold, og ber politikerne øke barnetrygden for de som har minst.

Men verdien av at foreldre ikke behøver å søke om støtte fra storsamfunnet som en slags sosialhjelp er større enn kostnaden ved at noen rike barn får litt penger de strengt tatt ikke trenger. Barnetrygden er ikke behovsprøvd, det er ikke penger fra fattigkassa. Det er en del av velferdsstatens bidrag til oss i ulike livsfaser, på linje med gratis helsehjelp. Det største problemet med barnetrygden ikke at for mange får den, det er at den er for liten.

En versjon av denne teksten er trykket i Refleks, NITOs medlemsmagasin, og i Dagbladet.