Å eie et menneske

– I had to protect the people from the people that would beat them up economically.

Robert Reich spør hvem som egentlig passer på den amerikanske arbeideren økonomisk. «Nobody», konkluderer han. Derfor har den tidligere arbeidsministeren til Bill Clinton bestemt seg derfor for å reise ut og besøke fabrikkarbeidere, folk fra den lavere middelklassen som jobber seg i hjel, for å fortelle hvordan det hele henger sammen. Reich underviser i økonomisk ulikhet på Berkley, og vil hjelpe amerikanere å forstå hvorfor middelklassen begynte å slite sånn på pengefronten. I følge ham er parallellene mellom depresjonen på 1930-tallet og finanskrisa nå slående.

Under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i år ble stafettpinnen fra Piketty og andre ulikhetsforskere plukket opp av filmskapere under programmet «Ulikhetens pris». Dokumentaren Inequality for All av Jacob Kornbluth forklarer enkelt og pedagogisk hvorfor den personlige økonomien til den gjengse amerikaner har gått ned: Stagnasjon i inntekt, større andel av kapitalen til profitt, færre fagforbund og lavere skatter. Etter at han begynte å snakke om denne tematikken, har Reich blitt utskjelt som kommunist eller sosialist (som om det er så ille) flere ganger på Fox News. Det ironiske er at under president Eisenhower var skattene aldri lavere enn 70 prosent. Enkelte ganger var de så høye som 90 prosent.
– Ingen kalte ham sosialist, sier Reich.

Skjermbilde 2015-01-26 kl. 16.19.31
Robert Reich i «Inequality for all»

Middelklassen skaper flest arbeidsplasser, ikke de rikeste, hevder Inequality for All. Faktisk lønner ikke ulikhet seg for noen, ikke en gang de superrike.

– De rike liker å si at de skaper arbeidsplasser, men det er egentlig en stor middelklasse som skaper trygge arbeidsplasser, gjennom økt forbruk, konkluderer Reich.

Viktigheten av en trygg arbeidsplass er også temaet i Laurent Cantets Human Resources fra 1999. Der havner Frank som ny i ledelsen på fabrikken faren hans jobber på, noe som fører til moralske dilemmaer og konflikt. Nedskjæringer i arbeidere rammer nettopp faren og de andre som har jobbet der lengst. Lang ansiennitet trenger altså ikke være et pluss, og filmen illustrerer godt de personlige konsekvensene av å få sparken – ut over det å miste inntekten.

Svekket fagbevegelse
Human Resources slår et slag for fagbevegelsen og dens avgjørende rolle for bedre arbeidsvilkår. Ordet «fagforening» er derimot et fremmedord i Champ of the Camp. Dokumentaren av Mahmoud Kaabour handler om mennene som jobber i arbeidsleirer i Dubai. Kaabour er den første i verden som har fått innpass med kamera i disse leirene. Ved å følge en karaoke­konkurranse mellom menn fra de ulike leirene som synger Bollywood­låter, har han løst filmen på en interessant måte. Denne hybriden mellom Idol og game show, er en konkurranse som binder mennene sammen på tvers av religiøs og kulturell bakgrunn og gir dem et mer lystig pusterom i en ensidig og trått hverdag. Men ensomheten og frihetsberøvelsen kjenner de på alene.

«Champ og the camp» av Mahmoud Kaabour.
«Champ og the camp» av Mahmoud Kaabour.

– Den arabiske gulfen har blitt betraktelig rikere de siste årene, men de som bor i arbeidsleirene har ikke fått noe mer anerkjennelse eller bedre økonomi de siste femti åra. Lønningene er holdt nede og arbeiderne lever under umenneskelige forhold. Dessuten får ikke pressen dekke forholdene i leirene, sier Kaabour da vi møter ham i Tromsø. Som barn av en arbeider fra disse leirene, kjenner han godt til forskjellsbehandlingen de blir utsatt for.

– Omtrent halvparten av befolkningen i Dubai er arbeidere, men de blir tydelig forskjellsbehandlet og har blant annet regler som dikterer hvor de har lov til å oppholde seg og ikke. De er «skjemmende» for turistnæringen, forteller regissøren.

Å eie mennesker
– De bruker ikke de samme fasilitetene som vi bruker, og så snart de er ferdige med å bygge en bygning, blir de busset tilbake til arbeidsleirene, forklarer Kaabour. Men verst er det at lønningene holdes nede, på tross av stor vekst hos firmaene som leier inn arbeidskraft.

Mahmoud Kaabour
Mahmoud Kaabour

– Noen aktører, særlig nordiske, gir gjerne bedre bo-­ og arbeidsforhold og bedre lønn. Men så lenge arbeidsleirene ikke blir sett av media og omverden, er det enkelt å frata arbeiderne rettigheter, sier han. Grensa for det å mer eller mindre «eie» en arbeider er med andre ord lav.

Når sponsoren blir diktator
Å eie noen er også hovedtemaet i Bennet Millers Oscarnominerte Foxcatcher, som nå er kinoaktuell. Der forsøker multimillionæren John E. «ørnenebb» du Pont (Steve Carell) å eie både OL­-bryteren Mark Schultz (Channing Tatum), hans trenerbror (Mark Ruffalo) og hele det nasjonale bryterlaget. Ved å være hovedsponsor, sikrer han seg samtidig en slags rett til å diktere sine brytere (det tror han i hvert fall selv). De bor på hans eiendom, bruker hans rom, matter og utstyr. Eierskapet er på grensa til det kvalme, og Carell spiller den maktsyke og våpengale du Pont med ekkelt god presisjon.

Skjermbilde 2015-01-26 kl. 16.10.04
«Foxcatcher» av Bennett Miller.

Foxcatcher belyser godt hvordan en sponsor kan bli et stort problem om alt går på hans premisser. Idrett burde ikke havne i en situasjon der sponsorer har stadig større makt – og dermed har alt å si for om man klarer seg bra eller dårlig, avhengig av om idrettsgrenen er en «overklassesport» eller en «underklassesport».

Overklassen får også smake
I TIFFs sideprogram «Ulikhetens pris», ser vi hvordan mennesker i alle samfunnslag kjenner på økt ulikhet og økonomisk uforutsigbarhet. Beautiful Youth følger et ungt par, fra det som en gang var middelklassen, i kriserammede Spania. De forsøker å tjene noen ekstra penger ved å spille inn en amatørpornofilm. Hjemme har de blant annet en ufør mor å ta seg av og snart venter de også barn, mens samfunnet rundt dem ser ut til å stå helt stille.

I Paolo Virzis Human Capital er det overklassen som får smaken av bitter frukt. Carla skal restaurere et teater, men er avhengig av sin rike manns penger som får seg en uforutsigbar snurr, og det falleferdige teaterets fremtid ser ikke så lys ut allikevel. Filmen er et interessant sosialrealistisk familiedrama i fire akter, fortalt fra fire ulike personer, sett gjennom klassekritiske briller.

Er Piketty for tung å lese, finnes det filmer som ikke presenterer de samme tallene for ulikhetsutviklingen, men som kanskje enda bedre beskriver konsekvensene av den økende ulikheten.

 

Filmer i programmet «Signaler: Ulikhetens Pris» i Tromsø:

Human Resources – Lauren Cantet

Beautiful Youth – Jaime Rosales

Human Capital – Paolo Virzi

Inequality for All – Jacob Kornbluth

Foxcatcher – Bennet Miller

The Shelter – Fernand Melgar

Master of the Universe – Marc Bauder

  • håkon andre

    leste den dustete artikkelen din i dagbladet, at dagbladet gidder å legge ut slik gift er ikke sjokkerende, feministisk ukeblad burde det hete, og da mener jeg ikke de feministene som gjorde en bra jobb, men den ideologien har spilt seg selv ut, det er pga sånne mennesker som deg at vi snart har ett inntog av sexroboter, hva skal du gjøre da? Menn er drittlei av å gå rundt å føle seg som dritt i dette «patriarkiet» deres, når disse robotene kommer, som kommer til å frigjøre dere slik vaskemaskinen, oppvaskmaskinen og alle de andre kjøkkenmaskinene gjorde, har kvinner i sin helhet utspilt sin rolle, da trenger vi ikke dere lengre, og siden dere ikke klarer å beholde en jobb men heller klenger dere til menn for support, vil dere havne på gata, kanskje vi får litt likestilling der også, hadde ikke det vært fuckings dandy?!