Listhaug saboterte integreringen – nå bør vi satse!

Da Listhaug dro til Holmlia for å slå politisk mynt på en gjengsituasjon som hadde ført til et åpent folkemøte, ble hun buet ut. Her synger Sichelle på Holmliafestivalen. Foto: john ivar andresen/ Flickr Da Listhaug dro til Holmlia for å slå politisk mynt på en gjengsituasjon som hadde ført til et åpent folkemøte, ble hun buet ut. Her synger Sichelle på Holmliafestivalen. Foto: john ivar andresen/ Flickr

Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug falt altså for eget grep den 20.mars. Det er godt nytt for norsk politikk, da det viser at et flertall i Norge nå trekker en grense mot høyreradikal retorikk. Den grensen har ikke blitt trukket like sterkt i andre europeiske land, som Ungarn, Østerrike og Polen, med en svært skremmende glidning mot ekstremhøyre som resultat. Et flertall på Stortinget sa klart i fra at uenigheter om rettssikkerhet ikke er det samme for å sette terroristenes beste framfor nasjonens, og at påstander om det fra landets justisminister ikke er akseptabelt.

Utenfor Stortinget fikk de en massiv respons fra folk flest, hvor 80 000 kastet seg inn i en innsamlingsaksjon til Leger uten Grenser under emneknaggen #mittfolk. Debatten har gått livlig og ytringsfriheten har seiret, ikke tapt, selv om det er forståelig at Listhaug forsøker å framstille det sånn. Men avgangen til Listhaug innevarsler ikke bare en seier mot hatretorikk og det radikale høyre. Den betyr at vi også kanskje kan få en integreringspolitikk som fungerer.

Nordmenn flest har et stadig mer positivt syn på innvandrere.

Norge er, som alle land i verden, etnisk sammensatt. Såkalt etnisk norske nordmenn er i et stort flertall, selv om det ikke finnes noen enighet om hvor mange foreldre og besteforeldre vi må ha fra Norge for å kunne kvalifisere som det. I tillegg til de som har vært her i en generasjon eller flere, har vi større eller mindre befolkningsgrupper fra andre land og områder, som Sverige, Polen, Somalia, Pakistan, Balkan og Syria. Disse bor i Norge fordi vi har åpnet for arbeidsinnvandring fra Norden og EU, og fordi vi er en del av det internasjonale asylsamarbeidet.

Mange land i verden opplever brutal krig og fordrivelse av sivile. Krigen i Syria er inne i sitt syvende år, med enorme menneskelige lidelser. Nå som tidligere i historien sender krig folk på flukt, og nå som før er verdenssamfunnet nødt til å ta dem i mot. Om det ble krig i Norge, vet vi at vi også ville flyktet for å holde familiene våre trygge. Det er ingen som vil sende alle som ikke har norske foreldre og besteforeldre ut av landet, selv ikke Listhaug, så da bør debatten gå på hvordan vi best kan leve sammen. Det gjør den ikke i dag.

Mye ved norsk innvandrings- og integreringspolitikk fungerer bra. Innvandrere har en lavere sysselsetningsgrad enn nordmenn, men det er likevel en stor andel av dem som deltar i yrkeslivet. Seniorforsker ved Frischsenteret Bernt Bratsberg, forklarer den lavere sysselsettingsandelen blant innvandrere med at de mer utsatte for konjunktursvingninger og nedbemanninger enn andre arbeidstakere, da de har ofte mer usikre jobber og sliter mer i overgangen til nye jobber enn det norskfødte gjør.

Blant ungdom er fremmedfrykten i ferd med å dø ut.

I tillegg tjener innvandrere i snitt 240 000 kr mindre enn innfødte i året, mye fordi utdannelsen de har fra andre land ikke anerkjennes. De møter også en systematisk diskriminering på arbeidsmarkedet. På tross av disse utfordringene er Norge best på integrering i Skandinavia, selv om mye av æren for det er at vi har flere arbeidsinnvandrere og færre asylsøkere, særlig sammenlignet med Sverige. Nordmenn flest har også et stadig mer positivt syn på innvandrere. I 1993 var det flere som syntes at ulempe og trussel var en mer treffende beskrivelse av innvandring, enn det spennende mangfold var. I 2015 hadde pendelen svingt. Da var andelen som mente at innvandrere er en «trussel» nede i 28 prosent, mens 56 prosent mente de tilførte landet et mangfold.

Blant ungdom, som er mye mer vant til å ha innvandrere rundt seg enn det eldre er, er fremmedfrykten i ferd med å dø ut. I en undersøkelse fra Fafo fra i fjor står det: «Det viktigste for dem [ungdommen] var å bekjempe rasisme og fremmedfrykt – over 70 prosent mente dette i stor grad. Kvinner mente at dette var viktigere enn menn (henholdsvis 78 og 65 prosent), mens det ikke var forskjeller blant unge med ulikt utdanningsnivå eller studieretning. Tilsvarende ligger det å begrense innvandringen til Norge nederst på lista, 13 prosent mente at dette i stor grad var viktig.»

På tross av dette er selvsagt ikke alt rosenrødt. Det er et problem at innvandrere deltar i yrkeslivet i mindre grad enn andre, og særlig i visse innvandringsgrupper er sysselsettingsgraden alt for lav. I tillegg finnes det problemer med dopsalg og vold i gjengmiljøer som ofte har mange innvandrere, særlig på Oslo Øst. Æreskultur og sosial kontroll er et problem i visse innvandrermiljøer, noe som rammer deres egne ungdommer hardt.

For å ta tak i problemene finnes det ikke noe fasitsvar, men visse åpenbare tiltak peker seg likevel ut.

For å ta tak i disse problemene er det ikke noe fasitsvar, men visse åpenbare tiltak peker seg likevel ut: Bedre systemer for å sertifisere og ta i bruk innvandreres utdanning, færre utrygge, midlertidige jobber som fører til en svak tilknytting til arbeidslivet, tiltak mot rasisme og diskriminering, få tilbake det nærpolitiet som politireformen fjernet, styrking av kommunene slik at de kan levere gode fritidstilbud for ungdom, flere lærlingeplasser og arbeid i lokalmiljøer mot utenforskap.

Dette er ikke akkurat kjernesaker for regjeringen eller Listhaug. Snarere tvert i mot. En ting er at tiltak som å åpne for generell adgang til å ansette folk i midlertidige stillinger, har ført til flere midlertidige jobber og færre faste jobber, noe som rammer innvandrere ekstra hardt. I neste omgang blir det så lettere å kalle dem late når de mister jobben.

Listhaugs fall er en seier for den store majoriteten som forsøker å bygge bro mellom folk og skape levende og gode lokalsamfunn rundt om i landet.

Like alvorlig er det at Listhaug gjennom sin språkbruk styrker og legitimerer folk som tror vi er i en borgerkrig, og som foreslår å brenne en ung samfunnsdebattant med somalisk bakgrunn. Opprøret mot Listhaug handler også om dette. Folk flest møter stadig flere innvandrere i sin hverdag, og det gjør oss mindre fremmedfiendtlige. Ute i kommunene står mødre og fedre og steker vafler på fotballkamp sammen med tidligere flyktninger.

Når problemer oppstår går folk sammen og forsøker å løse dem, slik vi har sett med Tøyenkampanjen og Holmliainitiativet. Derfor ble Listhaug buet ut da hun på et folkemøte i Holmlia som lokalmiljøet selv hadde fått i stand, dukket opp og hevdet at retorikken hennes ikke rammer minoriteter. Hennes fall er en seier for den store majoriteten som forsøker å bygge bro mellom folk og skape levende og gode lokalsamfunn rundt om i landet. Det er bare å håpe at regjeringen nå kan følge opp og styrke disse norske verdiene, selv om det virker lite sannsynlig om den neste justisministeren heter Per Sandberg.